Jons skiftfølge

Sivilingeniør Jon fikk være med på et skift hos fiskeförprodusenten Skretting. Les hvordan det gikk da han fikk bryne seg på uvante arbeidsoppgaver

Skiftet jeg fulgte startet på fabrikkens kontrollrom hvor hele prosessen er fjernstyrt. Å høre de enorme reseptene som skulle bli produsert var det bare å bli vant til, siden det kan bli produsert opptil 11 000 tonn fôr per uke. Når mengdene blir så store at man ikke har noe forhold til hvor mye det faktisk er, er det enklere å relatere det til noe annet enn antall glass sjokomjølk hvor laktoseintoleranse sannsynligvis ville blitt en sikker vinner. Ved å i stedet betrakte lastebåter får man et bedre bilde; og når man vet at en båt tar ca. 1 400 tonn, kan fabrikken altså produsere nok fôr til å fylle ca. 8 båter i uka.

Dimensjonene på fabrikken er enorme, og for å få en realistisk oversikt over prosessen og forsikre seg om at den gikk riktig for seg, fulgte vi linje for linje fra lossing av råvarer på råvarekaia til ferdige pellets. Siden fabrikken på Skretting Averøya har fartstid fra starten av 1980-tallet og gradvis blitt utbygd, er fabrikken utformet som et kråkeslott. I kråkeslottet kan det virke som om produksjonslinjene ikke er konsekvent satt sammen seksjonsvis fra topp til bunn, og når man forsvinner for mye inn i produksjonstankegangen er det like imponerende og hver gang komme tilbake på samme sted som vandringen begynte. Jeg mistenker operatørene og bevisst gå nye veier for å ytterligere forvirre og gni inn at «her er det jeg som er kjentmann».

På tross av at det eksisterer heiser i den nyere delen av fabrikken vil det å bevege seg i kråkeslottet si å springe i trapper. Dette betyr at hovedtransportformen til skiftarbeiderne er trappespringing, noe som ble understreket da flere av operatørene av typen kontrollfriker dro opp skrittellerne sine for å se antall steg de hadde sprunget i løpet av skiftet. Dette er kanskje ikke så rart siden arbeidet på kontrollrommet i bunn og grunn handler om å ha full kontroll. Skrittsnittet for en gjennomsnittlig godt trent skiftarbeider ligger tydeligvis på 6-7 000 skritt per skift, men slik var det visst ikke før i tida. Den gangen lå kontrollrommet i førsteetasjen og den nye oppfinnelsen «heis» var enda ikke kommersialisert i fabrikken. «Da jeg var like ung som deg, sprang jeg 14 – 16 000 skritt per skift», ble det stolt skrytt, og for å forsikre seg om at de fortsatt var i usedvanlig god form, ble hvilepulsen testet via en godt brukt app på telefonen. Det viste seg at alle hadde normalpuls, med en form som da kan modereres til normalt god.

Jon2

Når produksjonen går som normalt gjennom operatørenes kontinuerlige optimaliseringer av prosessen, vil det ikke nødvendigvis si at det ikke er action i hverdagen. Dersom noe plutselig går galt, gjelder det til de grader å være på hugget når atmosfæren blir snudd på hodet. En slik snuoperasjon gjør også Utviklingsavdelingen når det forskes på økt pelletskvalitet, men det gjøres da bevisst fra deres side for å frembringe forbedrede resultater. Selv om dette er det de ansatte selv anser som action på arbeidsplassen, er det likevel andre elementer som gjør mannskulturen nokså vimsete og ufokuserte. Dette ble tydeliggjort da jeg tok en brudd- og støvtest av nylig produserte pellets, og instruksjonen bar preg av at det var andre kjemikaler enn luktstoff fra fiskefôr i lufta; begrunnet av utsagnet: «Jeg blir så gale ufokusert når det lukter kvinnfolk!». Likevel fikk testen jeg tok meget gode resultater, så det er tydelig det er det solid gjennomarbeidede produktet det kommer an på, og ikke nybegynnerflaks eller erfaringsbasert luktpåvirket testing.

På tampen av skiftet ble det oppbrudd på grunn av problemer med vifta til ei tørke som ikke ville fungere. Utbruddet med paniske øyne: «Jon, dette er action!», understreker hvor spennende det kan være på skift på fabrikken. De lettede men oppspilte uttrykkene når faren var over var kanskje bevis nok for at operatørene gjennomgående ikke hadde hatt hvilepuls under testingen tidligere på dagen likevel.

pellets